1919-1953

Losskøyte NR. 4, Fram i Slevik: 1919-1953

Ellen K. Henriksen

firern.jpg
Fram («Firer’n») med revet seil. Legg merke til losstripen i seilet.

I årene fra den ble bygd i 1919 og fram til den ble solgt til Kleven i 1953 var Ryvingen (som den gang het losskøyte nr. 4, Fram) stasjonert i den lille havna Slevik nord for Fredrikstad.

I mai 1998 var Ryvingens venner på et historisk tokt til Slevik. Ryvingen med 7 venner om bord ankom Slevik fredag kveld, og ryktet om båtens besøk spredde seg raskt i lokalmiljøet. Blant tilskuerne på brygga var en eldre mann på sykkel. Etter å ha hilst høflig kommenterte han:
«Jaså, det er den gamle firer’n». «Firer’n» var navnet som Fram gikk under i Slevik da den var stasjonert der som losskøyte. Mannen var Isak Aasheim, 5. generasjons los i Slevik med arbeidserfaring som losgutt ombord i «Femmer’n», den andre losskøyta som var stasjonert i Slevik sammen med no.4, Fram. Aasheim begynte som losgutt omkring 1935; da var han 15 år gammel. Han hadde to turer som vikar på «Firer’n» før krigen.

Om livet på losbåtene fortalte Aasheim at mannskapet likte å sitte nede og spille kort. Losguttene som styrte, slo med fokkeskjøtene mot dekket hvis de trengte assistanse. Fisking med jukse var også en vanlig syssel. Aasheim ble hos oss i flere timer og spiste middag og drakk kaffe med oss.

Tor Olsen

Tor Olsen (t. v.) på dekket av Ryvingen sammen med en del av vennene, mai -98

Lørdag kom Tor Olsen på besøk. Som gutt hadde han vært med faren, Peder Olsen, og farfaren, Ludvik Olsen, ombord på Fram. Han fortalte at mens Fram var i Slevik, var alt interiøret malt rødbrunt. På skapet som den gang hang på kortveggen i akterenden av salongen på styrbord side var det imidlertid en blankslitt flekk der malingen var slitt ned til treverket. Den gikk under navnet «Jonassen-flekken». Dette hjørnet i salongen var nemlig yndlingsplassen til losen Jonassen. Han pleide å sitte med bakhodet lent mot skapet med snadden i den ene hånden mens han strøk seg over brystet med den andre. Bakhodet hans laget etterhvert den blanke flekken på skapet.

Byssa var der toalettet er i dag (toalettet var den gang en grå bøtte i styrebrønnen). Den nåværende veggen like foran stormasten var ikke der på den tiden, så salongen gikk helt fram i forpiggen. Mens losen hadde «skipperkøya» lengst akter på styrbord side, sov losguttene i køyene lengst foran. inn til stikkøyene var buede. Benkene under køyene hadde buede seter (som parkbenker), og under var det skuffer. Hver los/ losgutt hadde sin skuff under sin køye, og der oppbevarte de bl.a. brød og pålegg seg selv (middag laget mannskapet felles). Over bordet i salongen hang en parafinlampe. Like bak stormasta nede i salongen sto spyttebakken, som ble flittig brukt særlig av de eldre karene ombord. Brune stråler krysset stadig salongen, og det var sjelden de bommet på målet. Det var losguttenes jobb å tømme spyttebakken, som ofte var så full at de måtte stikke begge tomlene i den brune, seige massen for å få løftet den opp.

Tor Olsen fortalte at jobbene ombord i «Firer’n» og «Femmer’n» i stor grad gikk i arv innen familier. Det var stort losenes sønner, nevøer og sønnesønner som ble rekruttert som losgutter. Ansettelser på losbåtene ble i noen tilfeller ansett som urettferdige og kunne framkalle misnøye og fiendskap ulike familier, og lokalsamfunnet var i en viss forstand delt i to: de som soknet til «Firer’n» og de som til «Femmer’n». Mannskapet på de to båtene hadde liten kontakt med hverandre; det var sjelden de kom over i hverandres båt til kaffe og en prat.

Losbåtene lå ute ved Færder i fire døgn av gangen. Skip som ville ha los, sendte morsesignalet «G» (- -*) og hadde signalflagget for G oppe i masta. Bokstaven H betydde at skipet allerede hadde los ombord. Alle utenlandske båter var forpliktet til å bruke los inn og ut av Oslofjorden. Losen pleide å komme om bord ved Færder. For innseiling i lokale havner tok lokale over losingen.

Losbåtene krysset fram og tilbake over fjorden, og hvis det var dårlig sikt, slo de først når de hørte brenningene mot svaberget. På vestsiden orienterte de seg ved hjelp av tåkeluren på Færder. Hvert år midt på sommeren (da det var lavsesong for losoppdrag) ble losbåtene etter tur satt på slipp og pusset opp av mannskapet selv.

De gamle losene kjente farvannet godt. For å navigere i tåke brukte de stort sett klokka, kompasset og hastigheten til båten: De visste for eksempel at etter 10 minutter i 5 knops fart mot nordvest ville de være forbi den-og-den grunnen og kunne legge om kursen. Denne metoden fungerte stort sett meget bra. radaren dukket opp, var det særlig en av de eldre losene som var redd at dette nye instrumentet skulle ta jobben fra ham. En gang da han nettopp hadde gått av vakt og hadde lagt seg til å sove, ble han purret av en kollega fordi radaren hadde gått i stykker. Den gamle losen gned seg i hendene og sa: «Jaså, han vil ikkje meire nå», og så bragte han båten trygt gjennom farvannet på gamlemåten.

Sjømenn er ganske overtroiske, og losene var intet unntak. Spesielle ord måtte ikke nevnes ombord i en båt, og et slikt ord var «hest». Da en av losguttene fikk en trehest i gave, ble det betraktet som svært uansvarlig å ta den med om bord. Plystring kunne også bringe ulykke. Da Tor Olsen på en fin kveld satt på dekk og plystret mot stjernene, fikk han følgende reprimande av skipperen: «Eier du ikke sjømannskap!».

Videre til  1953-1965

One Response to 1919-1953

  1. Pingback: L/S RYVINGEN » Ryvingens Historie

Leave a Reply